Så julefeiringen vår er mye mindre knyttet opp til en kristen tradisjon enn hva som kanskje er vanlig å tro. Til og med en eventuell Jesu fødsel (da selvsagt uten noen jomfru involvert) kan ha foregått en helt annen tid på året. Illustrert Vitenskap har samla endel informasjon om vår julefeiring og sier blant annet:

Disse eksemplene understreker hvordan vi mennesker blander sammen og stjeler fra hverandres markeringer. Mest sannsynlig fordi vi liker en fest! Vi liker å finne grunner til å samles rundt noe felles. Vi er meget sosiale skapninger (og jeg er nok et overdrevent sosialt spesimen). Slike tradisjoner er en enkel og logisk måte å holde kontakten, å uttrykke det samholdet som vi så desperat trenger for holde oss noenlunde i vater.

For noen vil tiden vi snart går inn i bety feiringen av en (muligens oppdiktet) oppvakt pjokk fra Midtøsten, men for meg handler den om noe mye mer håndgripelig. Det er en manifestasjon av menneskets ønske om å gjøre noe sammen, om å bety noe for hverandre. Vi har kommet dit ved å blande sammen religiøse skikker og gamle sagn med sekulære holdninger og mer moderne behov. Sånn er det med mye, vi bruker flittig og (ofte) ukritisk av den informasjonen vi har opparbeidet oss på den korte tiden vi har vært her på denne jorda. Det viser både det fine og det skjøre i oss på samme tid. Det er altså fryktelig menneskelig!

De religiøse budskapene i jula vil også i år passere meg som dårlig julepynt og som barnesykdommene til en fortsatt meget ung fest. Men det skal ikke ta fra meg en unik mulighet for å komme nærme de menneskene som betyr mest for meg (også de som ikke deler mitt syn!). GOD JUL!

“Materialism lives outside the lines of my reality” – Game

Jeg fortsetter med betraktninger rundt musikken som står meg nærmest. Sitatet fra Game på slutten av hans nye single Pot Of Gold representerer muligens et skifte i gangsta rap. Kan se ut som verdier som ellers er forbundet med helt andre sjangre  har funnet veien til beryktede Compton.

Game (tidligere The Game) er ikke som andre gangsta-rappere, og har aldri vært redd for å vise ærlig frem sine mykere sider. Allikevel (eller kanskje nettopp derfor) yter han stor respekt i rap-kretser og blant fansen. Dette illustrerer kanskje artistenes og publikums behov for å tilføre gangsta-rap en ny dimensjon. Som en av protestsjangrene fra 80-tallet er det mulig den historiske pendelen er på vei tilbake. For selv om det kan virke som om Game fornyer musikken, er kanskje dette bare en moderne tilpasning av det samme hjertesukket til NWA som skrek Fuck The Police! Ikke at politihatet har minket nevneverdig, men politiet er ikke lenger den eneste eller største fienden. Fra det (riktignok underholdende) politiske vakuumet som prega gangsta-rap på 90- og 00-tallet, har det oppstått et nytt behov for en ny type samfunnskritikk i musikken. Det voldsomme fokuset på kjøpekraft i tekstene passer dårlig når USA (og mange andre land) er på randen av økonomisk ruin. Dessuten er det de svakeste som lider i Amerikas feilslåtte prioriteringer og de svakeste er ofte svarte fra “glemte” nabolag med gjengproblemer og vold. Kanskje derfor har en tidligere Blood fra gangsta-raps krybbe tatt til orde mot materialismen – verdisettet som i lang tid har vært med på å definere denne sjangeren.

Mitt forhold til gangsta-rap har vært spesielt. Siden første gang jeg hørte Eazy-E og NWA tidlig på 90-tallet har jeg ikke sett meg tilbake, gangsta rap har vært å finne i min walkman, bærbare CD-spiller, MiniDisc-spiller, iPod, og nå på min iPhone. Fra jeg var 12 år og til jeg nå er 32 år – i 20 år har denne musikken fulgt meg! Men den har ikke alltid hatt like godt grep på meg.  Jeg setter pris på de mest ignorante Too Short, Pimp C og Gucci Mane-låtene, som er en viktig del av mangfoldet i hip-hop. De er underholdende og morsomme – humoren i denne musikken skal ikke undervurderes, den kan være avvæpnende og betimelig. Dessuten høres det så sykt fett ut! Men. Det er et men. I perioder har jeg opplevd summen av gangsta-rap som begrensa. Fremmed. Jeg bruker, som mange andre, musikken i forlengelsen av meg selv. Den definerer en stor del av meg. Og skal snakke både til og om meg.  Master P, Rick Ross og MC Eiht har sine begrensinger i den sammenheng. Jeg gikk så langt som til svensk visesang (via Tracy Chapman) for å kompensere. I begynnelsen føltes det rart, nesten flaut… Men nå er jeg gammel og (klok) og skjønner at jeg, som alle andre, er sammensatt. Både jeg og Game gjør lurt i se oss rundt og søke stimuli utenfor vår egen virkelighet. Hip-hop is not dead!

 -       Shawn Carter, Why I Love You

Med albumet Watch The Throne (med Kanye West) befester Jay-Z sin posisjon som et unikum i populærmusikkens historie. Hans rekkevidde utvides stadig, både som musiker og entreprenør. Dette er en kort historie om to mennesker.

Marcy projects, Brooklyn, New York city 1990

LL Cool J, en etablert rapstjerne møter ungdom i New York city for gi tilbake til gatene som oppfostret han. Ved Myrtle Ave. i Brooklyn følger en innpåsliten gutt etter han. Han kaller seg Jazzy og snubler i sitt idol mens han trenger seg gjennom folkemengden. Maset vil ingen enda ta og med sin Kangol-hatt og overdimensjonerte gullenke gir LL etter og godtar en freestyle-battle. Jazzy er nervøs og sliter i begynnelsen. Han har en hånd i lomma som holder et godt tak i en pose full av crack som snart skal selges, den andre hånda gestikulerer i lufta mens han sakte og stotrende leverer sine rim foran folkemengden. Noen tar frem en boomblaster med en monoton beat. Det blir enklere å holde takten, han blir mer sikker. Nesten overivrig. Han er hjemme. Vennene hans roper entusiastisk motiverende ord som tvinger han til å fortsette. LL Cool J er imponert. Jazzy, eller Jay-Z som han snart vil endre sitt kallenavn til, har tatt seieren hjem. Ungdommen skriker gledesrop og samler seg rundt den nye helten. I en kort stund. Snart er hverdagen tilbake. Dopsalg, politijakter og mord blander seg igjen med drømmene om storhet og berømmelse i Brooklyns gater.

Granholt, Nesodden. 1996.

Jeg og min gode venn Anders Smedstad (nå et kjent navn i norske rap-kretser) har nettopp kommet tilbake etter nok en dagfest. En fest som besto av innkjøp av musikkbladet The Source, ny musikk og synkronraping etter store mengder Dr. Pepper. Dette skjedde under tiden før fildeling og man måtte i butikken for å handle musikk. Dagfestene hører nok fortiden til. Men jeg vil alltid ha fine minner fra da vi nærmest løp fra Nesoddbåten og opp til Bennis musikk på Aker Brygge for å se om de siste utgivelsene var kommet inn. Det kunne knytte seg enten stor skuffelse eller voldsom begeistring til dette besøket, som naturlig nok prega resten av dagen. Akkurat denne dagens dagfest ble en suksess. Nytt nummer av The Source med en spennenende artikkel om Nas (som senere ble Jay-Z´ nemesis) og en fersk anmeldelse av CDen som nå lå i min JVC MX-C5 . Selv om en del overprisede bokser med Dr. Pepper allerede var tomme, hadde jeg spart den siste til gjennomhøringen av det nylig innkjøpte albumet. Import. 189 kroner. Jay-Z (med to prikker over y´en …) – Reasonable Doubt. En debutant som jeg hadde hørt en del om, men lite av foreløpig. Gjennomhøringen av en ny CD var en høytidelig seanse: døra til gutterommet ble låst, volumet justert, finne plassen i stolen og åpne spent boka i CD-coveret idet jeg trykker på play…  You can´t knock the hustle..

Marcy Projects, Brooklyn, New York city og Granholt, Nesodden. August 2009.

Etter debutalbumet har mer eller mindre karrieren til Jay-Z vært ustanselig. Han er nå en av musikkindustriens største navn og eier både restauranter og et basketlag. En augustdag 20 år etter Jay-Z imponerte sitt idol LL Cool J i ghettoen, er han tilbake i gamle trakter. Denne gangen sammen med Oprah Winfrey og et stort kamerateam for å fortelle om hans barndom og etterfølgende suksess. Minnene fra Myrtle Ave. kommer nok tilbake.

På gutterommet på Nesodden høres samtidig høy musikk. Ikke mange av de gamle møblene og plakatene står igjen i mine foreldres hus. Jeg danser til  Hardknock Life sammen med min datter akkurat der min gamle lyttestol en gang sto..

Hun er nå snart tre år. Et annet sted i verden lever kanskje allerede han/hun som blir hennes Jay-Z. En gutt eller jente som som vil trosse avstanden som skiller dem og skape et bånd mellom to helt forskjellige skjebner.

Vi er laget av stjernestøv. Astrofysikk er så spennende! Den fantastiske Neil deGrasse Tyson har gjort denne ellers ganske utilgjengelige vitenskapen til noe forståelig og meget interessant. Jeg setter pris på nesten all vitenskap, men noen områder innen astrofysikken er enormt fascinerende! Spesielt er deres forklaringer rundt jordklodens opprinnelse og liv sentralt. Med så store spørsmål er fortsatt svarene på mange måter noe mangelfulle, men spørsmålene er kanskje vel så viktige. Astrofysikken har allikevel avdekka noen utrolige fakta og jeg selv er spesielt begeistra for de bestanddeler mennesker består av… Stjernestøv! Karbon, hydrogen, oksygen osv. er rester av universets fødsel rundt 14 milliarder år siden og finnes nå spredd rundt oss i alle retninger vi kan se og forstå. Og altså også inni oss selv. Jeg pleier å titte rundt på himmelen fra balkongen min med  Star Walk (genial app til iPhone som lar deg se detaljer om stjernehimmelen i sanntid.)  Her står jeg med en liten bit av moderne teknologi i hendene og betrakter stjernene flere lysår unna som er i slekt med meg. Fy faen! Jeg føler meg ikke liten og ubetydelig her jeg står, jeg føler meg stor!

- Einar Tjelle, generalsekretær i Mellomkirkelig råd.

Nå er det gått elleve dager siden tragedien i Oslo og på Utøya. Min forrige bloggpost var en kritikk til kirkens budskap under en landesorg. Min påstand var at guds ord i en slik situasjon er irrelevant og faktisk kan gjøre vondt verre. Trøsten uteble fullstendig for mitt vedkommende. Nå har det som sagt gått en stund siden tragedien rammet oss og jeg har registrert at langt fra alle er av samme oppfatning som meg. Kirkene melder om høye besøkstall og begreper som mirakel og englevakt benyttes flittig av mediene. Englevakt er et ekkelt ord, det befester tanken om at noen mennesker er opphøyd andre, at noen mennesker er av engler(?) skjenket nåde i grusomme situasjoner. Hva slags vakt har da de barna som fikk sitt ansikt skutt vekk på Utøya? Beklager den enkle retorikken.

Nå som vår egen sorg begynner å slippe taket bør vi rette oppmerksomheten mot Afrikas horn og den enorme katastrofen der. Også her brukes kirken og dens budskap til trøst, unnskyldning og forklaring på at millioner av barn skal dø av matmangel. Det er ikke til å begripe. Når flere ganger Norges befolkning kan dø av hungersnød er det komplett uforståelig for meg at autoriteter maner til bønn.

”Det er viktig for oss som kirke og enkeltpersoner og huske på våre søstre og brødre i forbønn.”  Det er en Einar Tjelle i Mellomkirkelig råd som står for uttalelsen, han står også bak fasteblogg.no.

Forbønn vil si at man ber for noen eller eventuelt noe.  En formidling av et ønske til gud på vegne av en annen. Kanskje fordi den som bes for ikke har like sterk tilknytning til guden (som for eksempel mange TV-pastorer har) eller kanskje fordi budskapet blir enda mer potent hvis flere ytrer den samme bønnen. Forbønnen er også omtalt i Bibelen, i romerbrevet kapittel 8:26: ” … kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord.” Som om den hellige ånds sukk har hjulpet Abdilfatah?

Hvorfor i alle dager er denne bønnen viktig? Hva er viktig med den? Alle som nå mobiliserer og lindrer nøden for disse menneskene fortjener æren helt alene. Både sekulære og religiøse hjelpemannskaper gjør like god hjelp når de bærer sekkene med mat og medisiner. Deres innsats er akkurat like mye verdt, like viktig og like imponerende. Jeg hører de som sier at gud er en avgjørende inspirasjon for mange av de som vil hjelpe andre. Vil det si at uten guds formaninger ville de heller blitt hjemme og fråtset i fet mat, slått folk i hjel og begjært naboens hus?

Mennesker FTW!

1
O bli hos meg! Nå er det aftentid,
og mørket stiger – dvel, o Herre blid!
Når annen hjelp blir støv og duger ei,
du, hjelpeløses hjelper, bli hos meg!

2
Snart svinner livets dag, det kvelder fort,
og jordens lys alt mørkner og går bort,
forandrings skygge følger tro min vei -
o du som ei forandres, bli hos meg!

3
Hver time trenger jeg din sterke vakt,
kun for din nåde viker mørkets makt;
hvor skal jeg vandre trygt foruten deg?
I mulm og solskinn, Herre, bli hos meg!

4
Når du velsigner, ei av frykt jeg vet,
sår gjør ei ondt, gråt har ei bitterhet.
Hvor er vel dødens brodd? Jeg frykter ei.
Du som har seiret, Herre, bli hos meg!

5
O la meg se ditt kors i dødens gys,
driv mørket bort og vær meg livets lys!
Da skinner morgenrøden på min vei.
I liv og død, o Herre, bli hos meg!

”Vår lange fredag”, kalte biskop Kvarme den uhyrlige handlingen der så mange mennesker ble henrettet i et hat vi sjeldent har sett maken til. Kirkens ambisjon i en slik stund er å være samlende. Med salmer (som O bli hos meg) og henvisninger til Jesus´ påståtte pinsler for 2000 år siden skapes kun avstand. Den protestantiske liturgiens gjentagelser om menneskets synder og Jesus som eneste vei til syndforlatelse og frihet føles i beste fall som veldig malplassert. I min søken etter et snev av forståelse og samhørighet i denne forferdelige tid møtes jeg av en ubegripelig overnaturlig retorikk. Min motstand mot statskirken har nådd nye høyder. Nordahl Griegs fantastiske dikt Til Ungdommen ødelegges av jomfrurelikvier og andre overnaturlige symboler, men budskapet overvinner allikevel overtroen en kort stund og rører meg:

(…)

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

(…)

Jens Stoltenberg må tale i kirken. Han har intet annet valg som situasjonen er i dag, men det føles påtvunget og unaturlig. Hans personlige historier om enkeltmennesker som ble drept og stemmen som brister i det han nærmest skriker på podiet treffer meg voldsomt. ”Borte for alltid, det er ikke til å begripe!” Det er disse ord jeg så sårt trenger. De er forståelige, de er virkelige og de er samlende i sin ærlige elendighet. Vi begriper det ikke, men ”vi skal klare dette også!” Så enkelt, så presist og så menneskelig kan og bør det gjøres. Ikke noe hokus pokus, men kun et enkelt menneskes fortvilede ord når så langt. Jeg gråter med Jens. Men får ikke gråte lenge… Jens sine siste ord (”når livet er som mørkest, skal DERE vite at VI er der for dere”) er nettopp ytret da kirkens menn og kvinner avbryter stemningen med ”la oss sammen vende oss til gud i bønn.” Hvilken gud? En gud som ikke griper inn før uskyldige barn og unge får sine liv tatt fra dem på det mest brutale og bestialske vis. En gud som har siste ord i alt fra samliv, kultur, matvaner og tilgivelse. Men en gud om aldri er ansvarlig når det onde kryper frem, da er det guds gave i form av menneskets frie vilje som har skylden. Snakk om uhåndgripelig helgardering! Samme gud motiverer til gode handlinger, men motiverte også Anders Behring Breiviks likvideringer, han kalte seg en korsfarer. Litt forenklet er vi vitne til det beste og det verste med et religiøst budskap. På sitt beste en trøstende og støttende institusjon, på sitt verste en direkte årsak til grusomme handlinger og massakre. Men som i både sine beste og verste stunder er opphøyd oss, et spirituelt ufravikelig ideal med absolutte sannheter om stadig inviterer til uendelige personlige fortolkninger.

Ikke bare skal vi vende oss til gud når tragedier skjer, vi skal takke samme gud for det arbeidet som nå blir gjort på Utøya og ved regjeringskvartalet av frivillige og andre tjenestemenn. ” Vi takker deg gud for de som nå gjør en innsats.” Jeg klarer ikke skjule et sinne når jeg hører dette. Selv ikke de tapre menneskene som nå plukker opp og identifiserer ødelagte lik etter Breiviks korstog gjør dette uten guds inngripen. Nå skal vi takke den allmektige gud for innsatsen etter en av hans egne skapningers forferdelige handlinger som rev bort hundre menneskeliv på få timer.

Kort tid etter at en bombe ødela min by og endret Norges historie for alltid endret også jeg profilbilde på min Facebook-side. Ikke til kommunevåpen eller norsk flagg, de var det nok av fra før (og intet vondt ord om de som valgte det!). Jeg fant frem flagg fra land som til stadighet opplever terror, bomber, usikkerhet og fortvilelse. Det ble alt for mange flagg og jeg måtte velge bort de fleste, men sto igjen med: Palestina, Afghanistan, Russland, Nord-Irland og Irak. Under skrev jeg ”suddenly your reality visited us for a short moment.” For meg handler dette om sorg for min egen by og folk, men også en ektefølt tristhet for mennesker som konstant lever med slike handlinger. Som hele tiden frykter når neste bygning går i lufta, når neste venn eller familiemedlem skal bli drept eller skadet. Jeg følte meg umiddelbart enda mer menneskelig, enda mer en del av alle oss som lever på denne planeten. Og (om mulig) enda mer fjern fra en oppfatning om en gud som ikke synes eller høres. Men som allikevel kan se og høre alt. En evig utilgjengelig diktator.

Jeg fikk altså ikke den trøsten jeg hadde behov for, men jeg er heller ikke den mest viktige å ta vare på i denne sammenheng. Jeg er redd det er mennesker som er direkte berørt av denne hendelsen som må ta til takke med kirkens avgrensede forsøk på trøst.

”Nå er hun død, skutt og drept mens hun skapte trygghet og glede for unge mennesker. Borte for alltid, det er ikke til å begripe!”   – Jens Stoltenberg

Jeg har ikke gitt meg. Øl har vært drukket, drikkes nå og skal drikkes i fremtiden. Nå er det en belgisk jævel som skal omtales. Urthel Hop-It. Og dette var godt øl. Jeg heller grådig i glasset som en alkoholiker og gleder meg. Liker godt etiketten med bilde av en liten dverg/småmann som smiler tilfreds. Jeg er glad jeg ikke er en småmann selv… Masse hvitt skum og frisk, lyst øl. Smaken er søt og bitter uten særlig ettersmak. Men fresh! Veldig bra tørstedrikke. Eller stryk det, med 9,5 % alc. blir man fort bløt i hue. Jeg hadde en stor flaske (med champagnekork!) og drakk hele dritten på et kvarter. Raaaaap! Jeg ser jeg har skrevet “kjempegodt, for svingende” i boka mi, så da må jeg vel stole på det. Tror også dette ølet kan funke bra med hvitt kjøtt og salater. Men igjen, hvem er jeg?? Hva veit jeg? Lille, ubetydelige meg skal mene at det ølet passer til ditt og dette ølet passer ikke datt. Nei, fy faen. HVEM FAEN ER JEG!? Ingen! Jeg er ingen! Ingenting! Sitter her og anbefaler øl! Hold kjeft! Drikk gjerne dette ølet hvis du vil, eller drit i det. Drit i hele dritten. Æsj. Jeg er stygg naken. Jeg er svak og bleik og lukter geit.

OhMy!s : 5,1 av 6,0

Øltest! Pøh! Gå og piss og legg deg, Martin!

Lille Siri vil så gjerne si adjø når pappa skulle på jobb, men snubla i trappa og ramla helt ned! Forslått og full av tårer og snørr fikk hun hulka frem: “ha det, pappa..”. “Ha det fint, jenta mi” sa pappa og gikk til fabrikken.

P..s arbeidere, foren eder!