“Materialism lives outside the lines of my reality” – Game
Jeg fortsetter med betraktninger rundt musikken som står meg nærmest. Sitatet fra Game på slutten av hans nye single Pot Of Gold representerer muligens et skifte i gangsta rap. Kan se ut som verdier som ellers er forbundet med helt andre sjangre har funnet veien til beryktede Compton.
Game (tidligere The Game) er ikke som andre gangsta-rappere, og har aldri vært redd for å vise ærlig frem sine mykere sider. Allikevel (eller kanskje nettopp derfor) yter han stor respekt i rap-kretser og blant fansen. Dette illustrerer kanskje artistenes og publikums behov for å tilføre gangsta-rap en ny dimensjon. Som en av protestsjangrene fra 80-tallet er det mulig den historiske pendelen er på vei tilbake. For selv om det kan virke som om Game fornyer musikken, er kanskje dette bare en moderne tilpasning av det samme hjertesukket til NWA som skrek Fuck The Police! Ikke at politihatet har minket nevneverdig, men politiet er ikke lenger den eneste eller største fienden. Fra det (riktignok underholdende) politiske vakuumet som prega gangsta-rap på 90- og 00-tallet, har det oppstått et nytt behov for en ny type samfunnskritikk i musikken. Det voldsomme fokuset på kjøpekraft i tekstene passer dårlig når USA (og mange andre land) er på randen av økonomisk ruin. Dessuten er det de svakeste som lider i Amerikas feilslåtte prioriteringer og de svakeste er ofte svarte fra “glemte” nabolag med gjengproblemer og vold. Kanskje derfor har en tidligere Blood fra gangsta-raps krybbe tatt til orde mot materialismen – verdisettet som i lang tid har vært med på å definere denne sjangeren.
Mitt forhold til gangsta-rap har vært spesielt. Siden første gang jeg hørte Eazy-E og NWA tidlig på 90-tallet har jeg ikke sett meg tilbake, gangsta rap har vært å finne i min walkman, bærbare CD-spiller, MiniDisc-spiller, iPod, og nå på min iPhone. Fra jeg var 12 år og til jeg nå er 32 år – i 20 år har denne musikken fulgt meg! Men den har ikke alltid hatt like godt grep på meg. Jeg setter pris på de mest ignorante Too Short, Pimp C og Gucci Mane-låtene, som er en viktig del av mangfoldet i hip-hop. De er underholdende og morsomme – humoren i denne musikken skal ikke undervurderes, den kan være avvæpnende og betimelig. Dessuten høres det så sykt fett ut! Men. Det er et men. I perioder har jeg opplevd summen av gangsta-rap som begrensa. Fremmed. Jeg bruker, som mange andre, musikken i forlengelsen av meg selv. Den definerer en stor del av meg. Og skal snakke både til og om meg. Master P, Rick Ross og MC Eiht har sine begrensinger i den sammenheng. Jeg gikk så langt som til svensk visesang (via Tracy Chapman) for å kompensere. I begynnelsen føltes det rart, nesten flaut… Men nå er jeg gammel og (klok) og skjønner at jeg, som alle andre, er sammensatt. Både jeg og Game gjør lurt i se oss rundt og søke stimuli utenfor vår egen virkelighet. Hip-hop is not dead!
Word!